Kjæraste på boks. Eller dag 2,7

Endelig er vi heime! Deeeeilig :) Veldig kjekt å vere hos Anne Britt og gjengen, men det er likevel kjekkast å vere heime.

Fredag 28. og laurdag 29. mars vart Nia inseminert med Davidoff :) No ventar den ulidelig Nia dag 1spennande tida fram til vi får stadfesta om det er kvalpar inni magen til Nia. Akkurat no ligger dei befrukta egga inni eggledarane/livmora og skal «godgjere» seg i om lag 17-22 dagar før dei fordelar seg likt i dei to horna av livmora og byrjar feste seg. Fram til då kan Heidi gå rundt og spekulere i vilden sky om det blir kvalpar eller ikkje. Sjansen er veldig stor, om lag 90%, for at det vert kvalpar :) Bildet av Nia er teke på fredagen, altså ved «0-punktet» :)

Engste seg, det gjorde Heidi då ho venta på pakken frå Nederland. Torsdag morgon vart «kjærasten» sendt frå klinikken i Nederland, og med sporingsnummer var det enkelt å Daviibokshalde orden på kvar den reiste. Eller so trudde vi. Fredag morgon var det ingen som var heilt sikker på kvar kjærasten var blitt av, minst av alle fraktselskapet. Huttetu! Mistanken om at den har vore ein snartur innom Finland før den kom til Noreg er stor. Reiseruta har då vore Nederland, Belgia, Finland og til slutt Stavanger. Skal sjå at dette kullet vert bra reisevande, dei starta tidleg :) Sjølve insemineringa gikk heilt greit. Det er nesten so ein kan bli skuffa; med alt forarbeidet og logistikken som måtte ordnast, så tok det berre nokre få minutt å gjennomføre insemineringa. Igjen, takk til Henk og Edith Salm (Paerdecroon Kennel) for at vi får lov til å bruke Davidoff. Henk har i tillegg vore hjelpsam og ordna alt det praktiske i Nederland med klinikken og transporten. Davidoff har fått ekstra god kost siste vekene, viktig at det kommande Bright-kullet har det beste utgangspunktet :) Nia har og fått spesialtilpassa for sidan løpetida starta.

Vel heime venta ei lita overasking på Heidi og Nia: Zulu har og fått løpetid. Ikkje noko rart i og med at tisper som bur saman ofte løper samstundes, men det hadde vore greit for DSC_0284Stitch å få ei lita pause mellom løpetidene. Men som den barske karen han er, så taklar han slikt med syting og plystring 😀 Stitch har jobba mykje ute i dag, sammen med Karl-Arne. Eller når sant skal seiast, så har han sola seg, lagt på varmt underlag og hatt varm frakk på. Tykkjer han kler rosa, eg 😉 Akkurat no ligg han ved sidan av Heidi og søv tungt. Blir sliten av å syte, må skjønne 😀

 

Fram og tilbake er like langt

Eller heiter det eigentleg Vestlandet opp og ned i mente? Uansett, når sola skinner og himmelen er blå, er det flott å sitte i bilen og kjøyre mange mil 😉

Endeleg kom sola til Rimma, men då var Heidi og Nia ein heilt anna stad og nyter sola.  10. mars fekk Nia løpetid, ikkje heilt uventa, men fleire veker før berekna. Turar til Bergen og vidare sørover til Stavanger har det blitt, for å ta blodprøver. Det er litt som å vinne i lotto for kvar prøve: Har verdien byrja stige? Kor mykje stiger den? Og når vil ho passere den «magiske» grensa som tilseier at eggløysing er nært og inseminering ein dag eller to unna? Lørdag var verdien 2,7. Mandag 7 blank. I dag, onsdag, var det spennande; hadde ho passert 15-16? Akkurat i denne fasen kan tispene ha veldig god tid, og ein kan bli nødt til å vente i fleire dagar på at dei skal bli klare. Nia har tidlegare hatt veldig god tid, så vi var førebudde på opphold «søraføre» i mange dagar, gjerne over helga. Heldigvis har Nia igjen vore litt kjappare på avtrekken enn tidlegare. I dag er verdien 20, noko som betyr inseminering fredag og laurdag :) Det kitlar i magen av spenning no 😀

Sidan mandag har Heidi og Nia vore gjestar hos Anne Britt. Bildet under heiter «Anne Britt i solnedgang» 😉 Der nyter vi vakre anne britt i solnedgangsolnedgangar, går tur med bikkjene og tyter øyrene fulle på kvarandre om bikkjer. Vi har helst på fleire av Nia sine slektningar. Aller kjekkaste er faktisk å få helsa på Davidoff og Happy sine ungar. Kjempetrivelige og omgjengelige. Vakre mørke auger og nydelige pelsfarger. Fine beinstammer og overlinjer. Ordentlig sprettne i kroppen er dei og. Bright-gjengen kjem sjølvsagt til å bli akkurat like kjekke og vakre. Minst :)

Heidi ler litt av seg sjølv for tida. Ho har nemleg gjort noko ho aldri trudde ho kom til å gjere. Ja, så gale er det no ikkje då, med mindre ein reknar å bli så smigra på andre sine vegne klaar voor het blad deze is goedat ein setter inn ei heilsides annonse i The European Ridgeback Magazine for å vise fram annonsa som KatjaWebart lagde for Bright-kullet. Så får vi sjå om det er nokon i Europa som vert frista til å få seg ein kvalp etter denne kombinasjonen. Linjene til Nia og Davidoff er det gjort fleire ulike kombinasjonar av, så Heid har kanskje vore litt copy cat? Uansett: nyt annonsa frå Katja ein gong til :) Den er lekker :)

Neste helg er det NKK utstilling i Bergen. Zulu og Cesar skal dit, med Heidi og Karl Arne på slep. Eller kanskje det er Karl-Arne som har alle dei andre på slep? :) Heidi gledar seg stort til å vise fram ungane til Nia og Stitch. Og det blir kjekt å treffe igjen kjennsfolk frå andre kantar av landet. 37 ridgebackar er påmeldt, så det blir mange fine hundar å sjå på. Gladjenta Bayer-Gina får vi ikkje anledning til å treffe på utstillinga, matmor Ann-Krisitn er ikkje løpedyktig, og er difor ikkje lovleg å stille 😉 Kjedelig, for det er alltid kjekt å reise saman. Skynt deg å bli bra igjen, Ann-Kristin, Karl-Arne er kjekk å reise sammen med, men han filosoferer ikkje like bra som du og eg klarer 😉

Neste oppdatering kjem kanskje ikkje før etter NKK? Fram til då, folkens: Ut på tur og nyt sola :)

Venter på sola :)

Eg er nesten sikker på at sola er klar til å titte over fjellet no om morgonen. Nesten heilt sikker. Men så er det alle dissa skyene på himmelen. Dei er i vegen. Håper dei stikker av til klokka er ni, då kjem nemleg fasiten :) Så ikkje så alt for lenge å vente :)

Zulu melder om at det er på tide å byrje med hagearbeid, og har utvida graveprosjektet sitt. Eller, ho har laga eine ganske mykje større (det midt i stien). I tillegg har ho laga seg nokre heilt nye. Veldig effektive labber på den jenta 😉 Trur ikkje det er planting ho har i tankane, så eg skal la gravearbeidet vere i fred. Kanskje ridgebacken gravde slike fallgroper under jakta i hine hårde dagar i Afrika? Skal ikkje sjå vekk frå det 😉

Nia lurte meg til å tru at løpetida hennar hadde starta, men det var bare ein spøk. Vente litt til, seier ho. Eg er ikkje særleg flink til å vente, må innrømme det. Stitch er heilt einig i at Nia er litt snikete for tida.

I dag skal eg rydde litt ute, vårstemninga er stor. I blomsterbeda tittar små grønne skudd opp av jorda. Zulu er meir enn villig til å rydde litt i blomsterbeda mine, og kjenner seg litt foruretta over å ikkje få lov. Nia og Stitch held seg klokelig unna. Dei ventar til eg er ferdig før dei trakkar oppi og kjem med sine bidrag til vårfornying og beskjæring av busker.

Fredag :)

Jammen godt det er helg igjen, spesielt for oss som er heime heile dagen 😉 Litt nytt sidan sist er det, om enn ikkje så veldig mykje.

Nia har ikkje fått løpetid endå, men Stitch er stadig meir insisterande på DSC_0230at den umogeleg kan vere langt unna. Tennene går bokstavelig talt i vatn :) Heidi lurer på om Nia driv og eglar Stitch, berre fordi ho kan. Ein ting er sikkert, Nia bestemmer sjølv når ho er klar. Samma kva Stitch eller Heidi seier. Kanskje ho driv og nynnar på ei vise av Stanley Jacobsen? ….»I morgon, I morgon, men ikkje i dag…….»

Søndag 2. mars var Eira, Stitch og Nia veldig heldige og kunne sove så lenge dei ønska. Heidi, Karl-Arne, Zulu og Cesar derimot, dei var oppe og i bilen på veg til hundeutstilling i Knarvik kl 05.45. Det er ikkje alle forunt å få ein slik start på dagen. Kjøreturen gikk fint, vel framme var det å finne seg ein plass ringside, og vente. Og vente litt til. Det er jo slik som høyrer med på hundeutstilling :) Zulu fikk etter kvart ligge i buret sitt og sove, Cesar er alt for glad i å få med seg kva som skjer, så han hadde ikkje tid til å slappe av i buret når han kunne sove like godt på utsida. Karl-Arne og Cesar fant seg tribuneplass, medan Heidi for og virra rundt, alt var med andre ord heilt som vanleg. Heidi hadde ikkje noko store forventningar til resultatene, dette var tross alt første ordentlige utstillinga Zulu og Cesar skulle delta på. 19 ridgebacker (ganske mange det) møtte opp for å få høyre kva dommer Leif Ragnar Hjort hadde å seie. Og gjett kva: Kennel Wynnheim gjorde bortimot reint bord! Først ut var Cesar, som i ensom majestet og fin fremvising av «sitt» vant juniorklassen med excellent og fikk ck (championkvalitet). Deretter var det deltakarar i åpen klasse, champion klasse og veteran klassen som fikk sine sine sløyfer, og konkurransen om å bli beste hannhund sto for tur. Og Cesar langa ivrig i veg; han vart beste hannhund, fikk sitt første cert (certifikat) og var klar for konkurransen om å bli best i rasen. Så var det Zulu sin tur. I Zulu knarvikjuniorklassen for tisper var det 5 som møtte, alle like flotte, spør du meg. Zulu var ikkje snauare enn bror sin, og vant klassen med excellent og ck. Når konkurransen om beste tispe skulle løpast, måtte Zulu sjå seg slått av tanta si,  Kangelani’s Gentle Loba. Loba er alt champion ho, så det betyr at Zulu fikk sitt første cert :) Heidi var rask å putte Zulu i buret, på tross av ivrige korrigeringer fra ringsekretær og publikum. Sidan sist Heidi var på utstilling har dei byrja med noko som heiter Best I Rasen-Junior og Best I Motsatt (kjønn)-Junior. Så Zulu vart henta fram igjen, og fikk trave ei runde til i ringen sammen med Cesar (og Karl-Arne). Cesar vart BIR-junior og Zulu BIM-junior. Tenkt det! Etter å ha forsikra Heidi om at ho no hadde med seg Cesar og ikkje Zulu, så var Cesar og Loba klar for finalen: Og jammen vart BIRBIMKNARVIKikkje Cesar BIR :) :) Veldig veldig kjekt :) Vi vart igjen for å vere med på gruppefinaler, og der vart Cesar BIG4 (vi slo bayer’n Gina, lurer på om det kan bli eit mål for framtida? Akkurat som å slå svenskane?? 😉 Neste utstilling blir NKK i Bergen, blir spennande det :) Det er veldig  kjekt for Heidi å kunne låne med seg Cesar på slike turar, tusen takk til eigarane Frank og Paula.

Tirsdag kom meldinga Heidi hadde frykta etter å ha sett røntgen-bilda av Zulu sine hofter. Zulu har fått diagnosen moderat grad av HD, D. Etter å ha tenkt oss litt om, så er DSC_0276konklusjonen at Zulu forsatt er den samme søte, vakre, spretne og litt rampete jenta ho var før vi tok bilda. Det einaste som no er utelukka er avl, agility og trekk. Det betyr at frå no skal Zulu få konsentrere seg om hovedoppgåva si her i livet, nemleg å vere ein utmerka familiehund og turkamerat :) Så lenge jenta vår får sin daglege dose med mosjon og normalt liv kjem ho til å leve fint. Nye DSC_0279bilder tar vi sikkert om nokre månader, ikkje fordi vi trur resultatet er feil, men for å forsikre oss om at hoftene ikkje vert dårligare. Zulu er ikkje den første potensielle avlshunden som har fått bråstopp i avlskarrieren sin, og ho blir nok ikkje den siste heller. Det er bra at oppdrettarar undersøker og velger ut avlsdyr med omhu, elles kan ein sunn og fin rase få problem med helsa si.

Sånn heilt på sida, så kan Heidi rapportere at 17. mai komiteen i Eikefjord no er i sving. I år er det grunnlovsjubileum, så ordentlig planlegging må til :) I Eikefjord er det dei foresatte til borna i 5. og 8. klasse ved skulen som tek seg av planlegginga. Dette er fjerde (og siste) gangen Heidi og Karl-Arne er med, og litt vemodig vert det. Det fine med å bu på ein akkurat passe stor stad som Eikefjord er at ein får vere med på mykje av det som skjer, og har bittelitt medverknad på korleis det skal skje. Så kanskje eit hipp-hipp-hurra for fredag og helg er passe avslutting for denne gongen? Vi tastast :)