Genetikk

English version further down.

Hos Kennel Wynnheim er vi opptatt av å finne dei rette eigarane til våre kvalpar. Som DSC_0120oppdrettarar er vi tilgjengelige for familiane i deira nye kvardag med sitt firebeinte familiemedlem. Vi er så heldige at mange av familiane vel å halde god kontakt med oss, og delar historiar med oss. Å vere oppdrettar er spennande, utfordrande og erfaringane er mange. Nokre erfaringar er gode, andre er meir krevjande å finne meining i. I slutten av oktober døde ei av Nia sine døtre, frå første kullet, totalt uventa og akkurat på samme måten som Nia. Ho vart 3 år og 8 månader. Nia fikk vi ha i 6.5 år.

Å legge ut denne historia er gjort med ambivalente kjensler, men i kvardagen har vi ikkje berre solskinn, gråveiret høyrer og med. Vi er opptatt av at når det no ser ut til at, ein til no ukjent ”tilstand”, har råka våre dyr, så må vi forsøke å finne ut kvifor og om vi kan lære noko av det. Kanskje var dette «bare» uflaks og tilfeldigheter? Samarbeid med ulike partar og deling av informasjon har vore viktig.

Lang historie forsøkt kort fortalt: Vi satt med to spørsmål: Korleis kunne dette skje? Og kunne vi gjere noko for å forhindre fleire uventa dødsfall? Ingen hadde høyrt om liknande dødsfall, det var lite informasjon å finne. Det einaste som dukka opp var doberman og uventa død. Etter mykje leiting etter informasjon, lesing av forsking og sending av e-postar hit og dit, kom svaret frå dr Kathryn Meurs, ein amerikansk forskar. Ho har publisert mykje om doberman og hjerteproblem hos den rasen. Det skulle vise seg at ho og held på å forske på rhodesian ridgeback og uventa brå død. Ho meiner at dette kan skje på grunn av ein hittil ukjent mutasjon i eit gen hos rhodesian ridgeback. Navnet sjukdomen har fått er RRIVA, Rhodesian Ridgeback Inherited Ventricular Arrhythmia. Vegen vidare gikk via Whirlaway Ridgeback, dei delte mykje praktisk informasjon. Nina Lindquist i Finland delte villig sitt kontaktnett i leitinga på informasjon. Vi setter stor pris på hjelpa vi har fått frå alle partar. Forskning forsetter, det er mange aspekt rundt RRIVA som forsatt er uklare. Det som er typisk for RRIVA, er at sunne og friske hundar døyr totalt uventa, enten i søvne eller i aktivitet, og at ein ikkje finner dødsårsak ved obduksjon. Dei elektriske impulsane i hjertet stoppar – utan noko forvarsel. Dette medfører at ein kan mistenke at mange hundar ikkje får rett dødsårsak, sidan obduksjonen ofte konkluderar med død av ukjent årsak eller hjerneslag.

Forskarane meiner at RRIVA mest sannsynlig er resessivt nedarva; ein må arve eit mutert gen frå både mor og far. Penetransen (styrken) til det berørte genet er svak. Det betyr at ikkje alle som har to RRIVA-gen vert sjuke. Om lag 40% av dei som har to berørte gen utviklar aldri ventrikulær arytmi. Av dei nesten 60% som utviklar ventrikulær arytmi, så får mange ei form som ikkje treng medisinsk behandling. Den amerikanske forskinga viser og at fleire ser ut til å vekse av seg arytmien etter at puberteten er overstått. Det er likevel funne 10 år gamle hundar med ventrikulær arytmi. Enklare vert det ikkje av at hundane sjølve viser ingen form for synlige symptom på ventrikulær arytmi. Om ein skal oppdage arytmien må ein bruke 24 timars EKG, også kjent som Holter test. Hundar som har utslag på Holter testen kan bruke ein vanleg og rimelig hjertemedisin dersom det er nødvendig. Ved NC State University kan ein bestille gentest for RRIVA. Den kom på markedet 21. november i år.

Anbefalingane frå dr Meurs til oss var å Holter teste alle avkomma etter Nia. Sidan Noreg er eit langstrakt land, og veterinærar med Holter test ikkje bur på kvart nes, investerte vi i eit slikt apparat.Det var viktig for oss at våre kjøparar skulle få anledning til å gjennomføre denne testen dersom dei ønska det, utan at dei må reise lange avstander. Holter testen er enkelt og grei å bruke, posten tek seg av transporten mellom dei ulike heimane, vi får screena avkom, og dei som treng oppfølging får det. RRIVA er ein sjukdom som, når den vert oppdaga, er til å leve med. Vi hadde aller mest ønska at ingen avkom etter Nia vart råka av denne sjukdomen, men slik er det ikkje. Nokre har fått dobbel dose med RRIVA gen, nokre har eit enkelt. Det er viktig å påpeike at ingen er skuld i at dette har skjedd. Dette har fram til no vore ei ukjend problemstilling. No når vi veit, må vi tilpasse oss og gjere det beste ut av situasjonen. Kunnskapsdeling er til det beste for rasen vår.

Vårt mål, når neste kull vert planlagt her hos kennel Wynnheim, er å unngå at det vert fødd kvalpar med dobbel dose RRIVA-gen. Derfor tar vi initiativ til å bidra til forskning og spre informasjonen vi har fått. Det er viktig å hugse på at avl har mange faktorar; temperament, helse og eksteriør, det er mykje som skal klaffe før ein vel å avle. RRIVA er bare ein av dei mange faktorane på sjekklista. Å utelukke dyr som er bærar av ein genetisk sjukdom er ikkje lurt, så lenge det er snakk om ressesiv nedarving. På sikt taper rasen verdifull genetisk materiale. DNA testar er verktøy for å velge gode kombinasjoner av avlsdyr, det er ikkje verktøy for utestenging.

Om du ønsker meir informasjon, kan du finne eit samandrag av rapporten til Dr Meurs her: http://avmajournals.avma.org/doi/abs/10.2460/javma.248.10.1135 Artikkelen er og som pdf, og kan sendast til dei som ønskar den. Om du vil høyre på eit opptak av eit webinar dr Meurs har holdt om forskinga si, finner du den her: https://mymediasite.online.ncsu.edu/online/Play/16b5da50478a467e86f3e7a245ba33cd1d Vel anvendt tid å høyre på.

English version.

Here, at kennel Wynnheim, we use time and effort to find the correct homes for our puppies. As breeders we are available for the families and their new family member, and we are so fortunate that most families choose to keep in touch, and we get to share what happens with «our» puppies. To be a breeder is exciting, challenging and the experiences are many. Some experiences are good, others are not so good. In late October a daughter from Nia’s first litter died, very unexpectedly. She was gone in the blink of an eye, in the exact same way as Nia. She was 3 years and 8 months old. Nia was 6.5 years.

To publish this story is done with ambivalent feelings, but in everyday life, we have not just sunshine, grey skies and rain belong as well. We were concerned that a seemingly new condition had affected our dogs. We needed to do something, why did this happen and what could we learn from it? Maybe it was just a stroke of bad luck, and the sudden deaths were completely unrelated? We have kept involved parties orientated the whole time, sharing information is very important to us.

Long story told short: We had two questions: How could this happen? And could we do something to prevent more unexpected deaths? Nobody had heard about or experienced sudden deaths like this among the breeders we asked, little information was to be found.Google searches turned up doberman pinchers and sudden deaths, so we contacted dr Kathrym Meurs, a researcher on doberman and their heart condition. She had an answer for us. She and her colleagues had recently finished an article about rhodesian ridgebacks and sudden deaths.They have found a previously unknown mutation that can cause ventricular arrhythmia. The name they have given the gene/disease is RRIVA, Rhodesian Ridgeback Inherited Ventricular Arrhythmia. The search then took us to Whirlaway Ridgeback, they shared practical information that has helped us a lot in how to cope with this. Nina Lindquist in Finland willingly shared her network of contacts in the search for information. We greatly appreciate the help we have received from all parties. The research continues, there are many aspects to RRIVA that is still unclear. It is typical for RRIVA that healthy dogs die totally unexpectedly, either during sleep or activity, and an autopsy does not find cause of death. The dogs does not show any signs of illness before they die. The electrical impulses in the heart just stops, and that is rather impossible to find in an autopsy. This means that one could suspect that many dogs do not get the right cause of death, since the autopsy often conclude with death of unknown cause or stroke.

The researchers believe that RRIVA is most likely recessively inherited; one must inherit a mutated gene from both mother and father. The penetrance (strength) of the affected gene is weak. This means that not everyone who has two RRIVA genes become ill. About 40% of those who have two affected genes does never develop ventricular arrhythmia. In the almost 60% which develops ventricular arrhythmia, many does not need medical treatment, the level of the arrhythmia is low. The US research shows that quite a few of the affected dogs outgrow the arrhythmia after puberty. The oldest dog found with ventricular arrhythmia is 10 years old. It is not made easier by the fact that the affected dogs show no clinical symptoms. The only way to discover the arrhythmia is to use a 24 hour ECG test, also known as a Holter test. Dogs that need their arrhythmia treated medically can use an inexpensive heart medicine. The University of North Carolina offers a genetic test for RRIVA.

The suggestions from Dr. Meurs to us was to Holter test all offspring from Nia.  In Norway distances between veterinarians with Holter tests can be far, so we invested in a Holter vest. This way we at kennel Wynnheim can offer our puppy buyers the opportunity to test their dog at home, without having to travel long distances. It is simple and easy to use. This way we get dogs screened, and those in need of follow up gets it quickly. RRIVA is a disease, when discovered, is easily managed with medication, it is possible to live a normal and active life with it. Most of all, we would have wished that none of Nia’s offspring should be affected, but that is not the way it is. Some have two RRIVA genes, others have one. It is important to point out that no one is to blame for this. This is brand new information, the deaths so far suspected caused by RRIVA are not many. Up untill now this has been an unknown problem. Now we know, and can adapt and make the best out of this situation. Sharing knowledge is the best way forward for our breed.

Our goal, when the next litter is planned, is to prevent puppies that are born with a double dose of the mutated RRIVA gene.Therefor, we take initiative to contribute to the research and spread the information we have. It is important to remember that breeding has many aspects; many pieces regarding temperament, health and exterior that have to fit together before a mating can happen. RRIVA is just one of the pieces. Excluding animals which are carriers of a genetic disease is not advisable, as long as the disease is  inherited recessively. DNA tests are tools to choose good combinations of breeding animals, it is not an exclusion tool.

If you want more information, you can find a synopsis of the research by Dr Meurs here: http://avmajournals.avma.org/doi/abs/10.2460/javma.248.10.1135  There is a copy of the complete article as a pdf, if anyone want to read it, ask us for it.  Even better, Dr Meurs has made a webinar based on her research, well worth listening to:  https://mymediasite.online.ncsu.edu/online/Play/16b5da50478a467e86f3e7a245ba33cd1d

Seks kjappe veker.

CSC_0016

Om berre to korte veker reiser første kvalp heim til sin nye familie. Heldigvis skal ei av jenten vere att her, så heilt tomt vert det ikkje :) På grunn av avbestilling har vi att ein korrekt hannhund, Rafiki med det lys blå/turkis halsbandet. Ein sindig og kjekk kar. Er det nokon som trur Rafiki kan passe inn i deira familie, så ta kontakt :)

CSC_0010Atom-gjengen frå Nia og Stitch vart 3 år 18. februar. Ein stor gratulasjon til alle kvalpane og familiane deira :) Zulu og Storm tok heile greia med stor ro, slik det høver seg ein ridgeback (når ein er inne).

I går fekk kvalpane ormekur nr 3 (av 4), så alle var ein tur på vekta. Bowie (svart) er minst med sine 4.2 kilo, tyngst er Herje (mørk blå) med 5.6 DSC_0050kilo. Resten av gjengen ligger rundt 4.7 kilo, med nokre få gram i forskjell. Ein jevn gjeng, sånn sett. Vi forer med Royal Canin Maxi og Puppy frå Vom og Hundemat. Mat er alltid godt, aller best likar dei våtforet frå Vom og Hundemat.

For kvalpane består livet for det meste av søvn. Dei elskar å ligge i samme haug, og dei er fantastisk søte når dei ligg DSC_0041slik. Ikkje så søte når ein plutselig har ein piraya i stortåa, men det skjer heldigvis berre med Karl-Arne og ikkje Heidi 😉 Når dei er våkne, så er det mykje løping, draleik, og tygging på leikar som er viktig. Under senga kan det høyrest ut som om det har flytta inn ein elefantflokk, men det er «berre» kvalpane som øver seg på stemmebruk :) Radioen spelar i bakgrunnen, og om ikkje den står på så er det fyrverkeri, musikk, kjøkkenlydar og trafikklydar som vert spelt. Youtube er bra, det :)

DSC_0142 Kvalpane har vore ute, i veldig korte periodar. Minusgrader og nesten utan pels er frys-frys. Nokre dagar har det vore så mykje vind og regn at det ikkje har vore verandes ute for vaksne hundar heller. I dag er det eit par-tre centimeter med slaps, det var faktisk det kjekkaste så langt. Alle har vore med på biltur, og vi har og vore på besøk hos andre. Ny tur ventar i dag, på besøk til ein familie med to kjekke dachs-hundar. Det er ordentlig artig med nytt golv under føtta, nye mennesker å helse på og andre hundar å DSC_0059leike med :) Veldig kjekt for oss to-beinte å sjå at kvalpane forstår og respekterer kva andre voksne hundedamer fortel dei. Nia er flink :)

Melkebaren, ja. Nia har tatt sjefsavgersla om at ho er den som bestemmer når den er åpen og ikkje. Er den stengt, så kan vi leike, kose og vaske, men ikkje drikke. Dersom tilsnakk ikkje vert høyrt, så går ho vekk. I byrjinga forsto ikkje kvalpane dette, men no er det heilt greit, det blir som mutter’n har sagt. La oss heller leike :)

Fleire bilder finner de på facebooksida til Wynnheim Rhodesian Ridgebacks. Nokre gongar er vi flinke og legger ut mange bilder, andre dagar er det berre eit par bilder som finner vegen dit.

Storm og Zulu anbefaler alle å gjere som dei: Nyt resten av helga, og ta livet med ro så lenge du er inne!

DSC_0004CSC_0011DSC_0046

 

 

 

 

 

 

Tre veker -og ein dag til.

I kvalpekassa skjer utviklinga raskt. Sidan sist har alle kvalpane fått tenner. No går dei DSC_0153ikkje lenger, dei springer. Dei trillar forsatt overende rett som det er, men dei er kjapt oppe på beina igjen, og traskar freidig vidare. Kvalpekassa er utvida, det grønne skillet mellom soveplassen og «restarealet» er fjerna. Verda har vorten dobbelt så stor for gjengen. Kvalpane nyter å ha større areal, Nia lurer på om ho får større matrasjon/godbitar for å kompensere for det auka arealet ho må halde reint :)

DSC_0149Kvalpane leikar no litt med kvarandre, i veldig korte økter, før dei sovnar igjen eller hiv seg i matfatet. Lydvolumet er ikkje det heilt store endå, det tek seg vel opp om ikkje så lenge. Fredag som var fikk alle ein liten smakebit av oppbløyta tørrfor, etter at vi tok «portrettfoto» av kvalpane. Nam-nam. Bilda av kvalpane finner de på Kennel Wynnheim si side på CSC_0135Facebook: Wynnheim Rhodesian Ridgebacks. Nia satte og stor pris på denne fotoseansen, ho gjorde ein stor jobb i oppryddingsarbeidet. Små kvalpar et med heile seg, så ofte er det meir mat på utsida enn på innsida 😀

Den kommande veka er det Nia og Karl-Arne som regjerer i kvalpekassa. Eira og Heidi er på tur til Tigerstaden. For å hjelpe Karl-Arne til å halde orden i kvalpane har vi hatt band på kvalpane. Lista er då:

Jentene: Lilla -Vikki V, Svart -Bowie Fersken -Dot, Oransje -Stella, Grønn -Easy

Gutta: Mørk blå: Mr T, Lys blå -Emm, Rødt -Bobla, Rosa -Surprise.

Ei litt kjedelig 😉 bivirkning av at Nia og Karl-Arne er akkurat like flinke til å ta bilder er at det vert lite med bilder. Vi får alle leve i spenning fram til helga; kor mykje har kvalpane vokst og endra seg frå mandag til fredag? Heidi kjenner no litt på den samme kjensla som dei kommande familiane gjere: mykje som skjer og så lite å få med seg :)

DSC_0171

 

To veker gamle

DSC_0030Livet på kjøkkenet er godt :) Kvalpane veks, dei har dobla vekta si, noko vi er godt fornøgde med. Siste to dagane har kvalpane fått litt morsmelktillegg to gongar for dagen. Nia har fem jur som produserer for fullt, og med ni kvalpar er det litt travelt ved melkebaren. Så vi tilbyr tillegg, og dei som er svoltne drikk. Vekta til kvalpane er det ikkje noko å seie på, den aukar jevnt og trutt, akkurat slik den skal gjere. Alle har passert kiloet og vel så det :)

Kvalpekassa er eigentleg vaskerommet vårt, der vi har dør mellom kjøkkenet og vaskerommet. Vaskemaskin og tørketrommel er flytta ut og inn på badet tvers over gangen. Litt mindre plass til rot og skitne kle, mykje plass for kvalpane og Nia :)

DSC_0032

Alle kvalpane har no åpna augene sine, og det er ikkje vanskelig å sjå at dei betraktar omverda. Dei setter seg opp, og kikker seg rundt. Nasa er forsatt viktig for dei. Når vi setter oss ned i kassa, så ser (og høyrer) vi at nasene vibrerar, deretter kjem dei på ustødige bein opp i fanget vårt. <3 Dei likar å bli tatt på, og litt forsiktig stryking på ein mett og god DSC_0037mage er så deilig at ein kan sovne :) Når kvalpane får tillegg er det heilt vanleg at minst ein av kvalpane legger seg i fanget for å sove/kose. Litt livleg med tre kvalpar i fanget; ein som drikk, ein som ventar på tur og ein som berre vil vere nær.

Kvalpane øver seg på å gå, og no er dei så flinke at dei klarar gjerne tre-fire-fem steg før dei tippar over og trillar av gårde. Ein skal jo ikkje le, men vi dreg på smilebandet ganske ofte.

Nia tek no pausar litt oftare, ho ligger ikkje 24/7 i kvalpekassa, meir som 20/7. Ho tilbringer mykje tid i kassa saman med kvalpane, vaskar og pussar på dei. Kvalpane søv forsatt mesteparten av tida, og resten av tida et dei. Dei har byrja gå til eit hjørne av kassa for å tisse, instinktet seier dei at soveplassen skal vere rein. Spennande å sjå korleis dette utviklar seg i dei kommande vekene. Nia sjekkar alle kvalpane og kassa kvar gong ho kjem tilbake etter ei lenger pause. Fine, det er ho <3 😀

DSC_0017 Her søv kvalpane godt. Det er ingen fast regel kven av dei som søv i klynga og kven som kanskje søv «solo». Enkelte gongar ligger alle i samme haug, andre gongar velger dei denne litt spredde varianten.

Når Nia kjem tilbake får ho fort liv i alle, kvar enkelt vert sjekka og DSC_0021eventuelt vaska.

 

Ei veke gamle

I dag tykkjer vi det er ekstra godt å ha ein roleg søndag. Stell av mor og kvalpar er sjølvsagt gjort, men anna enn det er vi på to føtter på ladding. Unnateke Karl-Arne, han kosar seg i kjellaren med reparasjon av vaskemaskin.  Middagagslaging er delegert til Eira, Heidi gjettar det vert taco 😉 😉

DSC_0057

Nia og kvalpane har det bra. Ei stund hadde vi ganske så boblete kvalpar, dei fekk kolikk. Heldigvis er dei mykje mykje betre no. Eit tips til andre som skal ha kvalpar i hus: Minifom. Det fungerar faktisk! Og Heidi som alltid har trudd at slike dråpar berre hadde placeboeffekt. Heldigvis har ikkje kvalpane den trua :)

Zulu og Nia har vore på korte-korte lufteturar saman, noko begge to vart veldig glade for. Zulu får likevel forsette som einebuar ute på stova ei stund til. Nia skal forsatt ha fred og ro.

Ute har vi vinter, kvit og fin. Første turen Nia hadde ut i snøen og kulda (fasjonabelt påkledd i siste mote av understellsbeskyttar) fekk ho ekstra sprett i steget, og trava rundt i god fart. Ho var på veg til å ta seg ei god rulle, men kom i siste liten på at ho kanskje ikkje skulle likavel. Ho fekk no i alle fall godt med snø i fjeset 😀 Rare Nia 😀 No håpar vi at snøen vert liggande, og at vi ikkje får nokre veker med skikkelig vestlandsvinter.

 

Travle dagar

DSC_0043Justin og Nia sine kvalpar kom 10. januar. Fire gutar og fem jenter var det Nia skjulte inne i Pondusen. Minste gutten vog 500 gram, ellers var vekta mellom 600-630 gram. Vi gledar oss over dei små mirakelene vi har fått i hus :) Nia steller godt med dei små, og har knapt tid til å gå på do. Matlyst har ho, men som ei ekte prinsesse må den serverast på senga, kvalpane forlet ho ikkje :)

Justin har fått beskjed om at han er nibarnsfar, og slik beskriver matmor reaksjonen, bådeJustinnyhet med ord og bilde :Justin er fortsatt veeeeeldig flink med å ta d med ro. .. Han kasta et blikk på meg å gjespet når jeg fortalte han at han nå var blitt 9 barns far!! Justin ligger og hviler for flotte Nia mor og valpene!!

Justin får vere unnskyldt for det trøtte blikket, tidleg morgon og alt det der 😉

 

Dagane etter fødselen har gått med på å hente seg inn etter strabasane, stelle fint med prinsesse Nia og kvalpane, oppdatere kvalpekjøparar og snakke i telefonen. Om det er nokon som lurer, så har vi ledige tre kvalpar, begge kjønn.

 

CSC_0056Akkurat no dier kvalpane, halane står opp og vibrerer. Nyyydelige lydar. Og like plutselig som etegildet startar, så er det heilt stille og kvalpane er i melkekoma 😉 Nokre få bilder har vi tatt, men sidan vi må bruke blitz er det ikkje så mange. På bildet er ein av gutta, mett og god i magen. Er det mulig at han har samma stilen som sin far?

 

DSC_0044

Det er ikkje BareBare!

Vi skal ha kvalpar! Tenke seg til :) Veien hit har vore litt kronglete, og ikkje heilt etter den tidsramma vi såg for oss. Som Karl-Arne elskar å seie: Det er ikkje BareBare!

12398608_10153774020075586_1502472684_o

Heidi og Karl-Arne har leeeenge snakka om ny kvalp, men ikkje mange kull ute i den vide verda freista. Heidi gikk heile tida og tenkte «og eg som har så lyst på ei jente etter Nia». Etter halvtanna år i ventetid vart det bestemt å prøve. Heidi har lenge tenkt på kva linjer ho ønska, så valg av hannhund var veldig enkelt: Ridgedogs Heartbreaker Justin <3 <3 Ein justinrolegmorgonomgjengelig og sosial kar, trygg på seg sjølv og veldig lett å like. Heidi hadde planlagt kull sommaren 2016, sidan ho trudde Nia kom til å få løpetid rett før jul Og å kjøre over fjella østover til Justin midt på svartaste vinteren var ikkje i Heidi sine (pysete) planer.

Nia tok imidlertid saka i eigne potar, og fikk løpetid ein av dei aller siste dagane i oktober. Heidi hadde igjen tenkt å utsette planane, sidan forventa parringstidspunkt ville komme midt i ein veke med mange avtaler som ikkje kunne endrast. Heldigvis tok Heidi blodprøve, og den viste at her var det bare å hive seg rundt og kjøre! Nia sine hormon steig mykje raskare enn nokon gong tidlegare.

Ei kald helg først i november møttest Nia og Justin for første gang, og Nia tykte han var lekker :) Oh, lalalal 😀 For ein stilig kar, han formelig flaut i lufta der han oppvarta Nia <3 Det var to som tydelig likte kvarandre <3 Litt bilder frå forsøka har vi, men dei deler vi ikkje.

Vel heime starta den ulidelig lange ventetida. Var Nia drektig? Kom ho til å klare seg forbi den skumle perioden frå dag 28-32? Heidi biter ikkje negler, men det vart vurdert. Karl-Arne hadde inspeksjon av Nia si livlinje ved kvar frukost. Var det endringar å spore? Alle DSC_0130«bøy og tøy» øvelsar som Nia gjorde vart observert. Kunne vi sjå noko? Nia sjølv var i god form, og virka til å vere godt nøgde med seg sjølv. Lurer litt på om ho lo av oss og all den «inspiseringa» vi gjorde. Kos er uansett velkomment, det likar Nia :)

 

 

Heldigvis, magen til Nia har vokst jevnt og trutt, og i dag er ho 42 dagar (av 63) på veg. Endelig kan vi sleppe gleda laus: Vi skal ha kvalpar!

Stort sett alle kull har eit tema, gjerne CSC_0032i alfabetisk rekkefølge. Heidi har latt seg inspirere av all spenninga og alt som har skjedd fram til i dag. Det er jo ikkje BareBare å gå rundt å vente slik. I Heidi sitt hode har dette kullet navnet BareBare, men det er ikkje noko navn å ha på «fødselsattesten» for ein kvalp. Heldigvis har Justin vore til stor hjelp, og for å ære hans bidrag til den kommande kvalpeflokken, så skal alle kvalpane få fornavnet Just og etternavnet vert Wynnheim. Så får dei nye familiane finne på mellomnavnet, det navnet som til dagleg skal brukast. Ei slik løysing er jo regelrett JUST PERFECT :) :)

 

justin hode

 

 

 

 

CSC_0039 – Kopi

 

Homla susar…

Eller på godt bokmål: Humla suser 😉 Todelt meining; alt er med det samme gamle, ikkje noko nytt. Aller mest sannsynleg er det at endeleg er det vår 😀 Litt solskinn, plommeblomster, kvitveis og homlesus. Det er vår!

DSC_0065Eg (Heidi) nyter drivhus og det som blømer der ute. Luktar godt gjere det og, krukka med lavendel har overvintra inne, og lavendellukta sitter godt i. Malva (bildet) har starta sesongen tidleg, og er vakker å sjå på. Tomatplantane står på rekke og rad, stryk ein handa forsiktig over blada kjem den gode tomatlukta. Ute har eg DSC_0057fått Karl-Arne og ungane til å jobbe for meg, slik at grønnsakhagen byrjar ta form. For eit år sidan sto det eit stort vedahus, med mange mål ved i, akkurat på den staden grønnsakene skal dyrkast. Jammen godt eg er flink til delegering av arbeid 😉 Eg har valgt det området som får mest sol (fjellet stenger for sola i 5 mnd). Her hos oss er det alltid vind om sommaren, så vindgjerder må til. Og kvifor ikkje bruke noko vi har meir enn nok av her på Rimma når vindgjerder skal lagast? Kvist er det meir enn rikelig av. Vanleg gjerdenetting kjem opp og, vi er nødt til å stenge ute Nia og hjorten, ellers vert det lite å ete på seinare :) I fjor åt Nia all salaten eg sådde, i år skal eg passe betre på! 😀

 

DSC_0055

Nia og Zulu har so langt ikkje fått seg ny kvalp. Men eg leitar etter «den rette», fram til då får dei nyte eige selskap. Dei trivast i kvarandre sitt selskap. Zulu er no to år, og inn i mellom testar ho grenser, noko som er heilt normalt og sunt. Nia er dyktig, og korrigerer uønska adferd frå Zulu med bitte små signal. Eg er reint ut imponert. Ein ting har ikkje Nia klart å få Zulu til å slutte med, det er å springe so fort at Nia ikkje når ho igjen. Zulu er ei ekte turboprinsesse når det gjeld akselerasjon, navigering og krumspring.

DSC_0104

Trippel B!

Litt rar overskrift? Jojo, men akkurat no er det tre ting som opptek Heidi sine tankar: Bikkjer.Breiband.Blomster.

Breiband…. Tja, det skulle vi svært gjerne hatt her på Rimma, men sidan 2. desember 2014 har det vore dårleg med slikt. Styggeveir med mykje vind og lynnedslag har sørga for at nyhende frå oss ikkje har vorte publisert. Gleda har vore stor inn i mellom, når sendaren vart fiksa. Den var alltid kortvarig, då det berre var ein dag eller to før det forsvant igjen. Og for eit par dagar sidan fikk vi beskjed frå nettleverandøren vår at dei legg ned sendaren på Hatlesetnipa, med tilbakevirkande kraft. Så fort gjort kan ein avskjere 35 husstandar frå nettet. Tenåringen og mor i huset er litt meir enn ¤%!!»#??!&& harnisk; no er det slutt på alt frå banktjenester, oppdateringar av FB, heimesider og instagram. Skype og streaming frå Nettflix er heilt ute. Løysinga vert mobilt breiband, men det kan på ingen måte samanliknast med ordinær nettilgang, vi må jo halde oss på ein passe smal sti og ikkje bruke opp dei GigaBytes som vi har tilgjengelig. Vi er alle opprørt over den dårlege kundebehandlinga vi har fått frå Breiband.

Bikkjene, derimot, er alltid noko som gjev glede :) Som alle sikkert har forstått, kvalpane i Nia sin mage vart absorbert i overgangen november/desember. Etter at Heidi fikk stadfesta den dårlige nyheta, og fekk informert alle kvalpekjøparane, så skulle ho surmule (oversetting: vere sur og lei seg) i eit par dagar før oppdateringa av heimesida skulle gjerast. Innan ho var klar til oppdatering, så var nettet borte! Heldigvis er Nia frisk og rask, ho sjølv har ikkje hatt vanskar eller problem med at kvalpane vart absorbert. Mest sannsynlig har Nia fått ein skade i livmora, slik at den ikkje kan utvide seg. Eller ho kan ha for liten produksjon av hormonet progesteron, eit hormon som MÅ vere tilstades, ellers forsvinn kvalpane. Uansett årsak, Nia er no «pensjonert» og får nøye seg med å vere mamma til A-gjengen.

Ny bikkje? Joda, det vert det mest sannsynlig i løpet av 2015 :) Nia og Zulu treng ei lita frøken å dele hus med, Heidi er heilt sikker på at tre er eit alldeles flott tal når det gjeld kor mange bikkjer ein treng i eit hus 😉 Og kven veit, kanskje den nye ridgeback-frøkna vil vere «kvalifisert» til å verte mamma om nokre år? Draumen om oppdrett av gode og vakre ridgebackar er ikkje lagt vekk, den er berre satt på pause.

Fram til det skjer, har Heidi sin nye hobby potensiale til å sysselsette heile familien 😀 Det er ikkje berre berre å drive oppal av Blomster (og grønnsaker). Ute er det -5C, men Heidi sår frø på frø, i boksar, potter og fat. Ikkje i drivhuset, men på loftet. Dei fyste spede spirane er klar til utflytting i drivhuset, så snart temperaturen bikkar 3-4 C ute, så kan drivhuset varmast opp til 10 C, og alle dei vakre blomstrane kan vekse seg store og frodige, klare til utplanting når nattefrosten er borte. Det er ikkje meir enn nokre få veker til, så er våren her. Då skal Heidi utstyre alle med spadar og arbeidshanskar, her skal det annleggast blomsterbed og grønnsaksåker! Heidi er sikker på at alle gledar seg stort til prosjektet 😉

Vi her på Rimma ønskjer alle ein forsatt god vinter, hugs på, våren er berre nokre få korte veker unna!

Dag 26

DSC_0278For ei julefeiring vi skal ha her på Rimma i år! Enten kan vi feire den saman med ein gjeng heilt nyfødde kvalpar, eller so er vi opptekne med å ta i mot kvalpar. Ja, for vi kan trygt fastslå at Pondusen til Nia har gjort sin entre :) Nia er langt inne i si eiga vesle verd, og har fått ny hovudaktivitet: Avslapping! Det gjeld både inne og ute. Det e sooo deeeilig å strekke seg ut, så lang ein er, og berre vente på å få kos! Pondusgrilling, kan ein vel kalle avslapping framom ein glovarm vedomnen :)

DSC_0285Pondusen til Nia har alt lagt seg ut, og Heidi var litt engsteleg for at det har vore for mykje mat å få. Aktivitetsnivået har jo minka, det har ikkje matmengda gjort. Men som bildet viser, det er nok ikkje på ribbebeina maten har lagt seg 😉 Frukosten smakar for tida ikkje i det heile tatt. Vi vonar morgonkvalmen ikkje vert verre og DSC_0260at den gjev seg i løpet av dei næraste dagane.  Det oppstilte bildet er frå i går. Skal verte artig å sjå kor mykje profilen endrar seg fram mot julafta. Ved inseminering var Nia 68 cm rundt magen, No er ho på 73 cm. Med A-kullet klarte Nia å auke til akkurat 100 blank…

 

Zulu er forsatt litt forvirra over at sporty Nia ikkje lenger er særleg sporty, og forsøker CSC_0354dei mest utrulege krumspring for å få fart i mora. Nia lar seg ikkje freiste av pinneleiken ein gong! Kva skal ei stakkars ungfrøken finne på? Dårlig med mat for ho er det og, Heidi har heilt tydeleg (og urettvist) oversett ho når det gjeld mat midt på dagen. Nia får middag, medan ho må stå og sjå på. Det er dårleg gjort, det!

Her forsøker Zulu å freiste Nia med ein lekker og passe stor tyggepinne. Nia seier seg nøgd med ein liten bjørkekvist, og Zulu lukkast ikkje med freistinga.

CSC_0352

 

 

 

 

 

 

CSC_0351